Weird: The Al Yankovic Story
Jeg har nylig sett den 107 minutter lange videoen om livet til Alfred Matthew Yankovic, eller "Weird Al" som han er mest kjent som. Jeg har en forkjærlighet for biografier til musikere, og hadde lenge gledet meg til å lære mer om livet hans.
I starten virket det som en standard biografi. Vi fikk se en ung Yankovic kjempe med foreldrenes manglende støtte. Men etter hvert begynte ting å ta en helt absurd vending. En slags fantasiversjon av livet hans ble presentert, med hendelser som ble stadig mer ekstreme. Det var først når filmen kastet seg ut i disse bisarre og overdrevne hendelsene, som en uvanlig heftig romanse med Madonna og intense kampscener, at jeg skjønte hva som egentlig foregikk.
Weird er selvfølgelig ikke en dokumentar om Al Yankovics liv – det er en leken, bevisst overdrivelse, nesten en kommentar til sjangeren den parodierer. Det var da jeg innså dette at jeg virkelig begynte å sette pris på filmen for hva den er: en hyllest til absurditeten, en meta-humoristisk feiring av den parodiske stilen som Yankovic er kjent for.
Det fikk meg også til å tenke over hvor vant man er til å tro at filmer med en biografisk stil er sanne, spesielt når det kommer til kjente personer. Vi burde jo ikke være overrasket over at filmen ble slik, for det er jo akkurat det Weird Al handler om: å tulle med forventninger. Det gjør også at jeg sitter igjen og kjenner et slags savn; jeg skulle virkelig ønske at jeg kom nærmere innpå Weird Al. Det føler jeg i stor grad at jeg ikke gjorde.
Har du lyst til å se denne filmen? Registrer deg på Filmoteket med din bibliotek-bruker og se gratis der.
